Rittrapport Sandefjordrittet - sesongen 2010

Etter 3 ukers ferie var det tilbake til jobb.l Som vanlig hadde jeg den siste ferieuka gledet meg stort til å begynne å jobbe igjen, men tiden til å skrive på bloggen minket betydelig. Jeg begynte på dette innlegget forrige Søndag, og det er kanskje ikke så relevant en uke etter målgang men følte at jeg måtte fullføre det uansett.

Som tidligere nevnt ble det i år Sandefjordrittet istedenfor Sølvstufoss. Jeg hadde egentlig lyst til å sykle dette rittet også i fjor men da satte kravebensbruddet en stopper for dette. Planen var opprinnelig å sykle Norgescupen, men da et kjapt regnestykke viste at jeg uansett ikke har sjans til å omme inn i gruppe A i eliten til Birken og jeg allerede er i Gruppe B forsvant mitt viktigste argument dor Sølvstufoss.

Som tidligere skrevet (opptil flere ganger) blir jeg utrolig feig nedover på glatt, gjørmete sti, tidstapet av å gå ned 2 - 3 km lange stipartier som lett sykles på 2 - 3 min er såvidt formidabelt at det ødelegger mye av morroa. Jeg føler også at jeg har fått nok av gjørmesykling i år, og dermed hadde jeg rett og slett mye mer lyst til Sandefjordsrittet. Kanskje kunne jeg komme meg på pallen også.

Utifra løypeprofilen virker ikke rittet veldig tøft, det er ganske mye opp og ned men bare en bakke med litt lengde, men på startstreken ble det påstått av de som hadde syklet rittet i fjor at løypa var knallhard. Det passet meg utmerket. Jeg var også litt skeptisk til den store megnden asfalt men fjorårets deltagere mente at asfaltstrekkene var såpass oppstykket at de bare framsto som transportetapper mellom gøyale sti og gruspartier. Med 20 - 30 stykker på startstreken i eliteklassen slapp man også unna den maniske starten hvor alle sloss om å ligge først inn i første sving. Det var derfor med meget godt mot jeg ventet på startskuddet.

Startskuddet gikk og starten gikk i akkurat passe tempo, det var svært så kraftig medvind så det var ingen som var veldig dravillige på de første 5 - 6 km med asfalt. Inn i første terrengparti lå jeg som nummer to. Dette viste seg å være en skikkelig morsom singletrack flytsti med jordunderlag. Det var bare å gi bånn gass på storeskiva og med la fulldemperen gjøre jobben. Ut på asfalten igjen var feltet nå blitt halvert. Etter nye 5 - 6 km på grus var det et nytt parti med flytsti som ventet. Denne gangen var jeg først inn og jeg prøvde å sette høy fart i et håp om at feltet kunne reduseres enda litt til. Det klarte jeg nesten, men ut på Grusveien var luka bare blitt ca 10 sek og vi var bare to stykker foran. Dermed var vi fortsatt +-10 mann som var samlet. I rittets nest lengste bakke var det en som fikk en liten luke. Den økte når vi kom opp på toppen og etterhvert hadde han vel ca 20 sek. Slik var situasjonen inn i neste terrengparti, rittets lengste og mest krevende. Fortsatt var underlaget type flytsti, men det var noe fler røtter, svingete og kupert. Nå sprakk det ordentlig opp og vi var 4 stykker som etterhvert fikk en skikkelig luke mens vi tok opp jakten på mannen i brudd. Jeg rakk å tenke at dette virkelig var et fanastisk stykke stiparti (og da hadde jeg de morsomste partiene foran meg), og akkurat i det tanken var ferdigtenkt hørte jeg en av de mest ubehagelige lydene for en syklist, Pshhhht.

Det var en skikkelig punktering også, guffa sprutet ut og dekker var uten luft på under et pedaltråkk! Ufattelig irriterende, jeg er gasnke god til å få dekk av og det var unnagjort på få sekunder, derifra var det dessverre ingenting som gikk fort. Først knota jeg når jeg skrudde ut tubelessventilen, så brukte jeg lang tid på å lete etter en torn eller annet fremmedlegeme, jeg hadde bare en slange og var ikke lysten på å komme 50 m også punktere igjen, men fant ingen (det viste seg når jeg gikk over sykkelen etter målgang at jeg hadde revet en stor flenge i siden av dekket). Deretter knoita jeg masse med CO2 patronen og når jeg endelig satte den til ventilen forsvant halvparten utenfor. Jeg syklet 50 meter men det var ikke i nærheten å være nok luft til å sykle. Heldigvis kom det etter kort tid en barmhjertig samaritan som hadde patron å låne bort. Nok en gang knota jeg og den første tømte jeg i friluft. Han lånte meg sin siste og endelig fikk jeg luft i dekket, men da hadde tiden flydd. Slangeskifte på 7 - 8 min er ikke spesielt imponerende.

Det var ikke vits å legge seg ned å dø av den grunn, det viktigste var jo uansett å få en skikkelig treningsøkt. Jeg la meg derfor i selen og kjørte på med det jeg maktet. Formen var meget god så jeg holdt høy fart men det tok en stund før jeg tok igjen de første i eliteklassen, og de forsvant veldig fort. Dermed ble jeg fortsatt syklende alene. det var ingen fordel, fordi så godt som alle asfalt og gruspartiene gikk med motvind, og svært kraftig sådann.

Med ca en mil igjen tok jeg igjen to eliteryttre til, og vi syklet sammen inn til mål. Jeg prøvde å riste de av meg i siste bakken men det gikk ikke, i spurten var jeg neststerkest.

Dermed ble det ikke noe pallplass. Jeg er allikevel meget godt fornøyd. Fra punkteringa og inn kjørte jeg nesten like fort som seksmannsgruppa som ble fra nr 2 og nedover. I den motvinden er det noe å glede seg over. Nok et bevis på at formen for tiden er meget god, for jeg hadde egentlig bare en middels god dag.

Arrangementet var topp. Alle funksjonærer var blide, det ble langet flasker, merkinga var god og løypa var skikkelig morsom. Statstikken med km fordelingen av asfalt, grus, kjerrevei og sti lyver veldig. Akkurat som de sa på starten er asfaltpartiene såpass stykket opp, med unntak av det lengste partiet, at de kun føles som korte transportetapper mellom kjerrevei og stipartiene.
Stipartiene er ordentlig morsomme. Høy hastighet og flyt er kjennetegnet. Det lengste stipartiet skiller også ordentlig!

Alt i alt et topp ritt som jeg håper å delta på også neste år. Alle som liker norske grusritt, men som savner litt mer sti på Birken, men syns rundbane er for mye bør ta turen til Sandefjord.